LogoHjem

På besøk hos Harry Fett på Christinedal i 1958

Tekst og bilder: Ukebladet Allers, 5.september 1958

Harry Fett på vei inn til Høyenhall fabrikker i 1943. Selv om han var eneeier av fabrikken, var han mye mer interessert i kunst og kultur enn i forretningsvirksomhet. Der hvor fabrikkpipen står vil det komme en boligblokk i nærmeste framtid.

I 1958 hadde Allers en ”hjemme-hos” reportasje fra Christinedal. På den tida var Christinedal tidligere riksantikvar og fabrikkeier Harry Fetts hjem, og inneholdt en enestående samling av kunst og litteratur.

Reportasjen i Allers skildrer ikke bare Christinedal og miljøet der. Interessant er det også å lese hvordan journalisten oppfatter Bryn med ”1958-øyne”.


Oppe i bakkene over Bryn, den lille jernbanestasjonen som ligger bare fire kilometer fra Oslo finner man ”Christinedal”. De fleste tog og enda flere biler farer forbi uten tanke på stopp. De færreste får så meget som et glimt av det merkelige kultursentrum som er blitt til der oppe hvor hovedstadens to vannårer , Akerselven og Loelven gjorde sine forsøk på å blande vann nede i Bjørviken.

Som så meget annet her i livet skyldes det en nærmest en tilfeldighet at ”Christinedal” ble til. Gamle fabrikkeier Eduard Fett hadde opprinnelig satt sine ideer om ny, norsk industri i gang nede i Vallø ved Tønsberg. Stedet var velvalgt nok, i den idylliske havnekroken utenfor norges eldste by. Men Eduard Fett kom etterhånden til at det klokeste var kanhende å samle hele sin virksomhet i hovedstaden, som etterhånden hadde seilt opp som selve industrisenteret. Den gamle herre flyttet etterhvert sine bedrifter fra Vallø til Bryn, og fikk også gleden av å se sine tiltak blomstre ut i de store foretagener som i dag skilter under navnet Høienhall Fabrikker. Dermed begynner også historien om Christinedal.

Selve huset er merkelig nok. Det ligger som en slags protest mot alle de høye blokkhusene som reiser seg fra alle verdenshjørner. Hovedstadens drabantbyer eter jo seg stadig utover det gamle Aker, som selv forlengst er slukt av landets største by. Oppe ved Christinedal finner man ennå noe av det som står igjen fra de såkalte gamle dager.

Christinedal er naturligvis et laget navn. Stedet var opprinnelig en husmannsplass under gården Manglerud . Denhar fått sitt navn temmelig forvansket i årenes løp. Manglerud betyr rett og slett Magnhilds rydning . [Red anm:Egentlig etter mannsnavnet Magne eller Magni]

Husmannsplassen som gamle fabrikkeier Fett fikk tilslaget på en gang for omkring åtti år siden var naturlig nok av beskjedne dimensjoner. Han hadde heller ikke noen planer om å bygge plassen om til det palé den er blitt. Han brukte stedet som et slags refugium i årene da han flyttet bedriftene fra Vallø til Bryn.

Men han tok sin sønn med på de mange ferder fram og tilbake mellom Tønsberg og Kristiania. Og sønnen var ingen annen enn den senere så navngjetne vitenskapsmann dr. Harry Fett. Norges første riksantivar. Det var han som gjorde Christinedal til hva det er. En ruvende bygning i britisk stil med rød teglstein i bindingsverket, som byr på en herlig klang av farver når slyngrosene klatrer over fasaden ved sommerstid. Og først og sist den åpne inngangen, flankert av havestuen hvor gamle romere i marmor skuer ut gjennom det blanke glasset.

Christinedal er fra begynnelse til slutt preget av sin nuværende eier. Han var bare skolegutten da han første gang steg inn i det lille huset som ble oppkalt etter hans farmor Men da han i ung alder overtok det hele begynte en byggevirksomhet som det ennå går frasagn om. Hans første tanke gjaldt hans mange arbeidere. Først og fremst skikkelige hjem! Videre de best mulige betingelser i verkstedene. Og så hans store idé: Kunsten på arbeidsplassen! For mennesket lever ikke av brød alene.

Går man gjennom Christinedal i dag, sammen med mannen som har skapt det hele, går man samtidig mot en opplevelse. Et hus hvor kultur og kunst, viden og innsikt er forenet i en harmoni av de sjeldne. Stuene på Christinedal ligger i de forskjellige plan, og røber sitt om at huset er blitt til gjennom vekslende epoker. Og likefullt samlet til en helhet som vidner om at vårt lands første kunsthistorikere har stått bak.

Det frapperende bilde av det enestående hjem får man allerede i den rommelige, lavloftede hallen. De gamle romere som nå en gang er Harry Fetts særlige yndlinger, skotter inn fra havestuen. Går man videre gjennom stuene ser man sjeldenhetene på hver vegg og i hver krok. Begynner man i kabinettet innenfor biblioteket, fanges man kanhende først av det berømte venezianske speil, et av disse stykker som museer kloden over søker med lys og lykt. Det er flankert av andre sjeldenheter, som eksempelvis Mathias Stoltenbergs portretter av gamle embedsmenn, og det eneste eksisterende bilde av Bjørnson med fullskjegg, malt av Constantin Hansen i 1863.

Den rommelige stuen er i seg selv et syn. Innenfor finner man et nytt lite hjørne, som er viet prins Eugen. Den navnkundige svenske malerprins, Oscar den annens yngste sønn, var en av dr. Fetts nære venner. De sto i stadig brevveksling, de besøkte hinannen i paleet ute på ”Waldemarsudde” ved Maleren, og på Christinedal. Her finner man hans byste og hans egne malerier, som også mange museer er ute etter.

Men sensasjonen blir vel likefullt Krogh-salen i annen etasje på Christinedal. Alle vegger fulle av Christian Krohgs herlige kunst. Her finner man adskillige av mesterverkene som er gjengitt i alle kunsthistoriske verker. Dominanten er det velkjente 17.mai-bildet fra Karl Johans gate i nittiårene, det med flagget og de utallige menneskene bak. Et annet og like fengslende maleri er ”Lørdagsvasken”, som også har gått sin rundgang i en syndflod av gjengivelser. Man finner ”Albertine” i mange varianter, fengslende studier fra mange tider og fra mange land; det er nytteløst å regne det hele opp.

Allikevel er man ennå ikke kommet halvveis i Harry Fetts samlinger på Christinedal. Fremdeles har man hele det kostelige biblioteket tilbake. Det teller mer enn førti tusen bind, og er samlet gjennom mer enn to menneskealdre. Det ville antakelig koste en hel bok å gi, om så bare et tilnærmet bilde av skattene.


Harry Fett fotografert i Christian Krohg-salen på Christinedal. Opprinnelig var dette tørkerommet på Christinedal. Her inviterte Harry Fett til kåserier om Christian Krohg og hans malerier

Krohg-salen sett fra motsatt side. Legg spesielt merke til ”17.mai 1893” og ”I baljen”, to av Christian Krohgs mest berømte malerier.

Bibliotek og arbeidsværelse

Til venstre: Prins Eugen-rommet

Til høyre: Havestuen


Glimt fra Christinedals historie

1958: Harry Fetts hjem og et senter for kunst og kultur

1920-tallet: Samlingspunkt for kultureliten i Norge

1960: Hugo Fett, Harry Fetts sønn, står på verandaen.

1963: Første etasje er bygd om til kontorer

2011: Kulturbarnehage